På mange måter var det denne Reisen som påvirket meg mest. Fjellene var ikke noe jeg tenkte noe særlig på denne gangen. Ja,  jeg har vært på Galdhøpoiggen og Gaustatoppen, men det var mer tilfeldig, min interesse var fokussert rundt slalom og de medfølgende turene til Alpene.Litt spesielt å begynne med Everest Base Camp, og egentlig visste jeg ikke hva som ventet på denne turen - jeg var jo bare 10 år. Men Kathmandu trollbandt meg, både på godt og vondt: smog og støv fra utallige biler samt fullt kaos i gatene, men også faszinerende mennesker og en mystisk stemning.

Flyet fra Katmandu til Lukla var sannsynligvis den mest farlige delen av Everest-trekket, spesielt landingen i Lukla, som foregår på en femhundre meter lang stripe som slutter i en fjellvegg. Dessverre ble mamma veldig syk på første etappen og måtte fly tilbake til Kathmandu, mens pappa og jeg gikk videre oppover mot Namche Bazar og Base Camp. Namche hill var utrolig anstrengende, og diareen plaget også meg. Men jeg ga ikke opp, og jo høyere vi kom jo bedre ble jeg. Siste dagen ble jeg belønnet med det fantastiske landskapet rundt Nuptse og Pumori, og til slutt så jeg selveste kongen av alle fjellene, Everest. Det som jeg per idag ikke ble belønnet med var en hund, som pappa hadde lovet meg dersom jeg skulle klare å komme til Base Camp.

Oppholdet vårt i Kathmandu ble ufrivillig forlenget med en uke på grunn av et vulkanutbrudd på Island (lite visste jeg om at jeg skulle være ved foten av denne vulkanen fire år senere). Vi ble veldig godt kjent med den hinduistiske og buddhistiske kulturen og besøkte mange eksotiske steder i byen. Jeg elsker og jeg hater Kathmandu, men jeg kommer sikkert tilbake!