Fujiyama er 
et utrolig vakkert fjell, og helt siden jeg så bildet av en vulkan som står helt for seg selv på sletten, med snødekket topp, kanskje noen blomstrende kirsebærtrær foran, og et hurtigtog som suser forbi, har jeg hatt lyst å gå opp på den. Men som på mange andre fjell er det viktig at været stemmer. Klatresesongen på Fuji er veldig kort, juli og august, og i denne perioden er det mer enn 200.000 mennesker som prøver å komme seg til toppen. For japanerne er Fuji et hellig fjell, og nærmest en rituell øvelse. Hovedruten har ti stasjoner, og pilegrimene får et stempel brent inn i en trestokk på hver av stasjonene. Den siste stasjonen, nummer 10, befinner seg på kraterkanten og de fleste stopper her. Men den egentlige toppen ligger på den andre siden av krateret.
"Please be aware that climbing mount Fuji is dangerous" kvitrer det ut av høyttalerne på begynnelsen av Yoshida-ruten. Forundret ser vi på noen japanske turister som har små spraybokser med oksygen med seg. Har vi undervurdert fjellet? Jeg tror ikke det, det er en bra anlagt sti helt til toppen, og på de mest utsatte stedene bruker man stålwire som hjelp. Dessuten skal vi overnatte på en japansk fjellhytte underveis. Jeg skal passe på at jeg tar av meg skoene på riktig sted denne gangen, det finnes så mange regler her i dette landet, og de fleste er skikkelige ordensmennesker. Og samtidig er det også de høfligste menneskene jeg noensinne har opplevd!.
Solen har nettopp steget opp. En uendelig lang kolonne med japanske pensjonister setter en fot foran den andre, langsomt, om og om igjen. Lederen roper noe på japansk som høres ut som "Ikke gå og mas", og jeg ler hver gang jeg hører dette. Dagen ser ut til å bli fin, med lite vind og sol, i hvert fall for de som er over de tette skyene. Jeg befinner meg rett nedenfor stasjon 7, og trøtt og kaldt som jeg er gleder meg jeg til en varm suppe, for snart skal vi ha pause. Resten av veien til toppen er ikke altfor anstrengende, og jeg løper foran og slår pappa med noen lengder. Men plutselig ser jeg en værstasjon på den andre siden av krateret som ser ut til å være mye høyere enn slutten av stien vår. Etter en liten pause starter vi på runden rundt krateret og etter en time står vi på den egentlige toppen av Japan. Imponerte japanere sier et respektfull "ÅÅÅÅH" med dyp stemme til meg, og hilser høflig. Krateret er imponerende, og jeg forestiller meg hvordan det så ut her da Fuji brøt ut siste gang for noen hundre år siden.
