tooubkal-summitMichelle Amundsen (13) beretter fra sin vinterbestigning av Jebel Toubkal, Nord-Afrikas høyeste fjell.

Jeg visste ingenting om Atlasfjellene og Berberfolket. Vel, vi hadde jo våre fordommer, for ikke så lenge siden skjedde gisseldramaet i Algerie, og våre venner nevnte flere ganger at vi kunne bli kidnappet. Men disse tankene er så fjerne og absurde nå, når jeg sitter på den solfylte terrassen i Imlil, en liten landsby på 1700 meters høyde midt oppe i Atlasfjellene. Gårsdagen kan mest sammenlignes med en reise i en tidsmaskin: fem timer fra Gardermoen til Marrakech, og etter en kort time i en drosje sitter pappa og jeg ved middagsbordet hos en ekte berberfamilie. Nye smaker og krydder overrasker oss, tagine-gryter, fersk marrokansk brød og appelsiner med kanel som dessert begeistrer meg - vi spiser godt og lenge. Jamal, som skal organisere turen til Toubkal, venter på oss foran huset med vår guide Mohammed, en kokk og et muldyr. Vi har to lange dager foran oss...

Mizane - drømmenes dal

Langsomt spaserer vår lille karavane gjennom de frodige hageanleggene med fikentrær og vannkanaler innover Mizane-dalen. Mennesker hilser med ”Salam, Salam ” fra alle kanter. Som guider flest tester Mohammed hva vi er gode for, og selv om han sier "take your time ", synes jeg at han går i raskeste laget. Etter en lunsj med lokale grønnsaker og myntete på pilgrimsstedet Sidi Chamarouch blir veien brattere og luften tynnere. Mange små rastesteder underveis inviterer til en liten pause, men vi går jevnt, og kommer frem til snøgrensen og Toukbal Refuge-hytten tidlig på ettermiddagen. Vår kokk viser alt han kan, og serverer en drøm av en middag av de medbragte ferskvarene. Jeg er altfor anspent til å sove, og jeg sniker meg ut av sovesalen og stirrer opp på den klare nattehimmelen med sine milliarder av stjerner. Bak meg hører jeg lave "Allahu akbar " bønnerop. Kanskje Allah hjelper oss også i morgen? (Artikkelen fortsetter under bildene)

Uventet drama på veien

Alt ser så fredelig ut i morgengryningen. Det er stille, og den myke snøen fra i går har frosset til knallhard is over natten. Jeg setter stegjernene konsentrert i det harde underlaget og støtter meg på isøksen. Etter en time i ganske bratt terreng flater henget ut, og de første solstrålene begynner å varme meg opp. Ved foten av ishenget som fører til Toubkal-passet tar vi en kort matpause. Vi ligger godt an i tid, og alt tyder på et vellykket forsøk. Men vinden har blitt sterkere og sterkere, og idet vi når toppeggen river voldsomme vindkast i dunjakken min. Mohammed ser ikke spesielt bekymret ut, så vi går videre. Men situasjonen blir verre og verre. Et av kastene holder på å blåse meg overende, og jeg må hvile på alle fire en kort stund. Jeg er for lett, og jeg burde ikke ha på meg dunjakke, det er som et seil! Her har det skjedd ulykker før - bratt is i morgenskumringen krever både stegjern og konsentrasjon.

Den perfekte aprilsnarr!

Langsomt kjemper jeg meg oppover toppeggen. Hvert vindkast tvinger meg til å stoppe og gå ned på alle fire. Jeg har aldri opplevd så mye vind. Mohammed holder meg i armen for å hindre at jeg blir blåst utover nordsiden av fjellet. Mohammed ser fremdeles ikke bekymret ut, og i alt kaoset skinner solen som om ingenting har hendt. Etter uendelig lang tid ser jeg varden som markerer toppen 50m over meg. Men jeg setter meg ned og sier til pappa at jeg ikke går lenger opp. Han ser vantroende på meg, og sier at hvis jeg ikke går, så bærer han meg opp. Jeg klarer å holde masken en liten stund til, og så minner jeg han på at vi har 1.april i dag, og leende tilbakelegger vi de siste meterne til toppen. Vi finner en vindstille plass bak en stor stein, Mohammed serverer fikener, dadler og nøtter, og endelig kan vi nyte den storslåtte utsikten utover Sahara-ørken!