Indisk drømmeslott
Taj Lake Palace i Udaipur må være det fineste hotellet på denne planeten. Idyllisk ligger det på en øy i midten av Pichola-sjøen, arkitekturen minner mest om et slott fra 1000 og en natt. En tjener, ikledd turban og kjole tar oss imot idet vi stiger i land, roseblader regner ovenifra i det vi går gjennom hovedportalen. Vi bor i en suite som føles større enn huset vårt, og overalt er det hvit marmor. Og drømmen fortsetter på kvelden, men en indisk middag med utallige småretter og smaker som jeg aldri viste som fantes. På kvelden drikker vi te på terrassen og lytter til sitarmusikken, og dagene tilbringer jeg mest rundt bassenget. For en fantastisk begynnelse på en fem uker lang reise som skal føre oss tvers gjennom Asia.(Artikkelen fortsetter under bildene)
Avskjed i Kathmandu
Som alltid når jeg går gjennom lobbyen på Hyatt-hotellet i Kathmandu tar jeg på hodet til den lille apekatt-statuen som holder en brødfrukt i de spinkle hendene sine. Tre nepalesiske menn spiller hypnotiserende sitarmusikk, men allikevel føler jeg meg hjemme, nyter den siste dagen med luksusen som sivilisasjonen kan tilby. I morgen blir vi hentet av våre guider, de skal kjøre oss til den nepalesisk/kinesiske grensen. Derfra kommer en kinesisk sjåfør til å kjøre oss opp til Everest Base Camp. Selv om strekningen kan kjøres på en dag, må vi stoppe flere netter underveis på grunn av akklimatisering. Høydeforskjellen mellom Kathmandu og Everest Base Camp er nemlig hele 3500m. Og vi skal krysse verdens høyeste fjellkjede, Himalaya, med bil. Med en tåre i øyekroken sier jeg ha det til mamma, som ikke blir med oss videre. (Artikkelen fortsetter under bildene)
Dog town
"Bjeffingen har holdt meg våken i timesvis. Jeg ligger i senga og lukker øyene og forestiller meg hva som skjer ute på gaten. Hører på en flokk bikkjer som bjeffer høyt og aggressivt, plutselig noe slafsing og napping, og et høyt og smertefylt hyl. Og så stille, kun smatting og knurring. Oh my god! Hva skjedde akkurat utafor?"
Dette er Tingri - dog town - en tibetansk landsby på 4300m, over halvveis på vei fra Kathmandu til Everest, og her bor det flere hunder enn mennesker. Og hundene har overtatt, i hvert fall på kvelden. Vi hører historier hvor en gjeng hunder har til og med angrepet mennesker, og ta med isøksen når vi går ute på gata, og kaller den "dog tool". Maten er grusom: til frokost litt havregryn med varmt vann, til lunsj og middag kål og ris med noen strimler yak-kjøtt. Og både fingerneglene til jenta som serverer og tallerkene er mørke av skitt. Jeg vil hjem! (Artikkelen fortsetter under bildene)
Knutepunkt på vei opp til Everest
Everest Base Camp på den kinesiske siden av Everest er nesten som en liten landsby. Selv om den ligger på 5300m fører det en vei nesten helt frem til slutten av Rongbuk-breen, hvor nordveggen av Everest danner en imponerende bakgrunn for de utallige teltene. Av og til kommer det noen kinesiske turister forbi og glaner på livet foran teltene, og tibetanske selgere prøver å bli kvitt fargerike armbånd og steiner med fossiler i. Vi deler et stort kjøkkentelt med to engelske fjellklatrere som skal opp til toppen av Everest. Med typisk engelsk humor forteller de historier fra tidligere ekspedisjoner og eventyr. Jeg håper virkelig at de når toppen. Våre nepalesiske gjestgivere lager utmerket mat, en velsignelse etter flere dager med tibetansk kost. Dagene går med akklimatiseringsturer på de omliggende fjellene, hvor vi kommer opp til 5700m. Alt er bra nå, og vi tåler høyden bedre og bedre. (Artikkelen fortsetter under bildene)
Everest Advanced Base Camp: ny høyderekord
Forskjellen mellom 5300m og 6500m er veldig stor. Det dreier seg kun om 1200m, men kroppen restituerer ikke over enn viss høyde, og 6500m er definitivt over denne grensen. Selv de minste ting, som å ta på seg sko, er vanskelig. Det blir veldig kaldt på natten, opp til minus 30 grader, og fuktigheten fra luften kondenserer på innsiden av teltet og danner et islag. Vi må sove med lue på, og jeg er glad for at våre dun-soveposer er laget for temperaturer helt ned til minus 40 grader. Det tar fem minutter å ta på buksene på morgen, og gå på toalettet er en liten ekspedisjon i seg selv. Kanskje det var i overkant optimistisk at vi brukte kun ni dager på turen fra Kathmandu til Advanced Base Camp. Men uansett, vi har klart det, 6500m er en ny høyderekord for meg. Jeg lærer isklatring av en sherpa som har vært på Everest syv ganger før. Men pappa virker veldig sliten, han faller i tauet og slår seg skikkelig på leggen. Jeg tror de 22 km tilbake til Base Camp kommer til å bli ganske smertefulle for han. (Artikkelen fortsetter under bildene)
Kontrastrik Lhasa
Lhasa - byens navn har for meg alltid vært forbundet med en fremmed magi. Hvem husker ikke den episke historien fra Heinrich Harrer om sine syv år i Tibet og filmen med Brad Pitt? Men dagens Lhasa har forandret seg mye siden 1960-tallet. Riktignok står det imponerende Potala-palasset fremdeles på sin plass, men på den andre siden vaier det et stort kinesisk flagg, og byen har blitt modernisert, og overalt kan man se nye boligblokker. Men inne i Potala-palasset ser det ut at tiden har stått stille. Dype mannsstemmer synger "Om mane padme hum", og rødkledde munker fordyper seg i gamle skrifter. Vi nyter tiden på hotellet og har fått nye krefter etter den lange bilturen fra Everest. Og snart går det videre, vi skal på en 4064 km lang togtur til Beijing.(Artikkelen fortsetter under bildene)
Tvers gjennom Kina
På toget deler vi en sovekupé med en dame fra Finland, som har reist alene tvers gjennom Kina, hun forteller mange spennende historier. Vi har tatt med for lite mat, og kjøper desperat det vi kan få tak i når toget stopper på stasjonene underveis. Stort sett blir det nudler med varmt vann…og så, etter 40 timer, er det Beijing som hilsen oss velkommen med - utrolig nok - blå himmel. Vi utforsker byen, besøker nattmarkedet hvor de selger alt som kan spises: kandiserte biller, friterte skorpioner og slangebiff ser ut til å være populære snacks. Også den forbudte byen og den kinesiske muren står på programmet. På den siste kvelden tok vi oss råd til en fantastisk middag på Hyatt-hotellet.
"Tankefull tygger jeg på den siste biten av verdens beste Peking-and, forstår at den lange reisen nærmer seg slutten. Mange bilder dukker opp i hodet mitt: Delhi, Taj Mahal, Udaipur, Kathmandu, Tingri, Everest, Lhasa, Beijing.. jeg har sett så mye, jeg har opplevd så mye på denne reisen at jeg nesten ikke har lyst å reise igjen, noensinne. Men det varer sikkert ikke så lenge!"
